PTF Sluttoppgave

Mannen som elsket Yngve (2008)

I en scene i starten av filmen inn i Stian Kristiansens Mannen som elsket Yngve ser vi Jarle som møter på Yngve for første gang i den offentlige dusjen på skolen. «Hvor lenge kan du holde pusten?», spør Yngve. «Jeg vet ikke.», svarer Jarle sjenert. De står ansikt til ansikt, kliss nakne. Yngve henter stoppeklokka si og tar tiden imens Jarle holder pusten. Han griper rundt hendene til Yngve og gir han et intenst blikk. «Ett minutt og to», smiler Yngve. Møtet avsluttes da resten av guttene kommer inn i garderoben.

Denne scenen fungerer som et vendepunkt i filmen. Det er i dusjen de møtes og snakker sammen for første gang, noe som får Jarle til å tenke. Det skjer en forandring i han, noe som er nytt og ukjent. Han innser etterhvert at han har falt for Yngve, noe som er en utfordring når han allerede har kjæreste. Homofili er heller ikke det enkleste temaet å ta opp på slutten av 80-tallet i en trøblete og ustabil familie som Jarle er oppvokst i. Fra drømmedama og punkband, til Synt popmusikk og tennis. Jarle velger det han er mest interessert i noe som senere i filmen fører til at han mister alt.

Særpreget til Yngve

Det at «Hvor lenge kan du holde pusten?» er det første Yngve sier i filmen og til Jarle, viser til at han er annerledes enn andre gutter Jarle har møtt før. Han følger ikke den klassiske måten å bli kjent på. Senere ser vi også at han interesserer seg for svært spesielle ting som Synt popmusikken Japan og tennis, noe som er mindre populært blant ungdommen i Stavanger. Han snakker om skyer og kan virke fjern i visse tilfeller, noe som får publikum dratt inn i filmen og gjør karakteren og stemningen veldig spesiell.

Oppfølgerdilemmaet

Mannen som elsket Yngve ble en suksess innen norsk film. Den kom ut som oppfølgeren til Kompani Orheim som ble filmatisert helt til sist av bokserien som består de tre romanene Kompani Orheim, Mannen som elsket Yngve og Jeg reiser alene (Charlotte Isabel Hansen). Jeg reiser alene er tredde del i serien Oktober Pocket og ble gitt ut i 2011. Samme år kom den siste filmen Kompani Orheim der vi blir kjent med den tøffe oppveksten til Jarle Klepp.

Romanene er skrevet av samme forfatter Tore Renberg som også har vært med som regissør i de tre filmene.

Det er en del kjente skuespillere som Rolf Kristian Larsen, Arthur Berning og Kristoffer Joner, noe som drar flere seere.

Spillefilmen vant også prisen for årets beste film under Amandaprisen i Haugesund 2008.

Jarle starter med å fortelle seerne hvilket årstall de lever i, hvordan det er å være ung i 1989 og hvor lei han er av meningsløs historikk. «Okei. Det heter ikke EU og det heter ikke Russland. Ipod er det ingen som har. Mobiltelefon og Internett og alt det der er science fiction. Det er 1989, det heter EF nå og det er jeg jævlig imot. Det heter Sovjetunionen, kald krig og Maggie Thatcher. Det er olje-Norge og jappetid. Folk her har på seg rosa boblejakker og har permanent og hockeysveis - og de hører på drit musikk.» Deretter forteller han kort litt om seg selv og gir oss et inntrykk av karakteren Jarle Klepp. «Jeg har ikke venner og jeg har aldri pult. Og jeg har alvorlige problemer med å forstå hvorfor jeg er her. Jeg heter Jarle Klepp og jeg trenger et liv.» Dette er en direkte og nyskapende måte å invitere oss inn i filmen på, noe som er utrolig imponerende.

Hoveddelen av filmen handler om Jarles første forelskelse i en ny gutt, noe som preger hverdagen hans både fysisk og psykisk. Han begynner å dra på tennis med Yngve, høre på Japan, og skulke bandøvinga. Kompisen Helge og kjæresten Katrine merker forandringene i Jarle noe som får både positive og negative reaksjoner. Vi følger spenningen og hindringene mellom Jarle og Yngve, Katrine og Helge. Handlingen går ut på at Jarle må klare å trenge seg igjennom disse hindringene, for å nå det han vil ha. Yngve.

Filmens avslutning er et øyeblikk man igjennom hele filmen har ønsket å se, samtidig som den holder seg åpen og litt forvirrende. Yngve er på sykehuset etter å ha prøvd å ta livet av seg selv og Jarle har kommet for å be om unnskyldning. De kysser, og Jarle drar igjen uten at vi får vite noe om hva de tenkte i forhold til det som skjedde og om det kom til å bli noe mer imellom dem. Dette avslører da etterfølgeren Jeg reiser alene.

Protagonisten i filmen er Jarle Klepp som går igjennom en stor forandring. Har går fra å ikke ha noen ting, til å få den kuleste kompisen, det feteste punkbandet i Stavanger og den fineste dama på skolen. Deretter er han faktisk inn i enda en forandring der han forelsker seg i en gutt, og livet settes på spill enda en gang. Han mister kjæresten sin, blir såret at bestekompisen og kysser Yngve. Til slutt avsluttes filmen med det samme som i begynnelsen. Han har ingenting.

Antagonistene i filmen er Helge Ombo og Katrine Halsnes. Katrine er kjæresten til Jarle og hindrer han i å bli nærmere kjent med Yngve, grunnet bekymring om utrohet og usikkerheten om å slippe seg løs med å vise interesse. Det kan også skape en forventning om at Jarle kun interesserer seg for jenter. Mathias Rust Band som ledes av Helge er avhengig av å øve hver dag for å bli gode og for å kunne gjennomføre spillejobben som oppvarmingsband for «Mighty Dogfood».

En realistisk, stemningsfull og gjennomført film

Bruken av musikk får de spesielle stemningene til å komme tydelig frem. Humoren, forelskelsen og sorgen. Dette er desidert en av mine favoritter, spesielt innen norsk film. Utrolig bra skuespill og små detaljer som utfyller filmen på en naturlig måte. De klarer virkelig å få frem følelsene i skuespillet og de klarer å leve seg inn i rollene, noe jeg sjelden ser i norske filmer. Den er også veldig realistisk og lett å kjenne seg igjen i. En soleklar sekser fra meg!